Jeg skrev et svar til denne artikkelen og sendte til Vårt Land tidligere i dag. Ganske snart fikk jeg vite at de allerede har mottatt flere svarsinnlegg og det var ikke behov for mitt.  Etter som jeg allerede har skrevet innlegget tenkte jeg at jeg kunne legge det inn her i stedet. Videre har jeg ikke til hensikt å gi et detaljert svar på Gunnes innvendinger, men et ønske om å si noe om temaet.

Bibelens første kapitler forteller om hvordan Gud skapte verden og til slutt mennesket som kronen på skaperverket. Det viste seg fort at paradis ikke var bra nok for mennesket for det gikk ikke lang tid før det gjorde opprør mot Gud. Siden da har vi måttet leve i eksil fra paradis sammen med følgene av dette. Hver dag ærer vi opprøret, ikke bare med enkelte gjerninger, men ganske enkelt med vår vilje og eksistens. Jesus var veldig tydelig på hvordan en skal leve rettferdig: ”Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre”

Er det noen som hevder å leve livet sitt på denne måten, så lever en i selvbedrag. Ved å granske oss selv vil vi oppdage hvordan alle våre valg er motivert av egenkjærligheten. Tenk bare på vår norske levestandard og hvordan denne holdes oppe av mennesker i andre verdensdeler: Mennesker som må leve langt under noen fattigdomsgrenser vi kjenner til. Her er det vi som har makt til å gripe inn. Det kommer vi neppe til å gjøre så lenge det er en sjanse for at slike inngrep påvirker vår egen livsstil.

Livet er en gave fra Gud, selv når det kan oppleves hardt eller uverdig. Uansett hva vi måtte mene er Gud en god Gud som er villig til å tilgi, til tross for at vi stadig gjør nye opprør mot ham. Den som ber om og stoler på Guds tilgivelse har paradis i vente, og når den tid kommer vil jordisk skrøpelighet ikke en gang kalles for bagatell, fordi den vil bli helt glemt. For dem som derimot kaller seg gode og rettferdige, eller til og med anser seg som offer for Guds grusomhet, er det ikke mulig å ta imot tilgivelse. Da vil det de opplever nå, sykdom, nød og død ikke en gang kunne kalles forsmak på straffen som er i vente.

I mellomtiden skylder vi å takke og prise Gud, selv de av oss som ikke får ta imot jordisk helbredelse. Ennå har jeg liten erfaring av å miste mine nære og elskede, og jeg har ingen erfaring av vanskelig sykdom. Men det er min bønn at jeg ikke vil bli bitter dersom denne tid skulle komme, slik at jeg skulle forbanne Guds navn. Jeg tror at Gud har makt til å gripe inn i enhver situasjon, men det er likevel ikke alltid han gjør. Jeg kan spørre hvorfor, men det er opp til ham å gi svar.